Anne Sørensen

Anne så meg der jeg stod, alene og uten et kjent fjes rundt meg - ny student på bistandsskolen. Vi oratet og lo - så inviterte du meg på café i ettermiddagssola i tjukkeste Oslo. Det var lett å snakke med Anne - jeg delte min dramatiske historie med henne - hun fortalte meg sin. Vi fant trøst og glede i hverandres erfaringer om å gå videre og stå på❤️. Vår største gleder i livet var å ha «funnet» hver sin mann å dele livet med - en hverdagssuperhelt og støtte. Så fikk vi barn på samme tid - begge like overrasket og rørt... Så kunne vi dele småbarnsgledene. Å dra på bistandsskolen ble en glede - å treffe Anne hver gang, å ha gode samtaler var alltid så godt. Vi holdt litt kontakten i ettertid men det ble sjelden mot slutten. Stor var sjokket og sorgen over å vite at Anne ikke lenger er her. Jeg ønsker å si til familien at Anne betydde mye for meg og hun hadde en kjærlighet for de rundt seg som virkelig ble brukt. Hun var tøff og sterk men snill og myk og blid. Jeg har savnet henne allerede og vil fortsette med det - men med gode minner. Hvil i fred

Mandag 14. januar sto følgende nekrolog på trykk i Aftenposten, side 29: Anne var en person som la merke til de små tingene i verden, som det fleste har det for travelt til å se: fine blomster, en skyfri himmel eller en person som trenger hjelp. Hun vokste opp med søsteren Eva og moren i Florø. Hun utdannet seg til statsviter i Norge og Frankrike. Som nyutdannet jobbet hun med Midtøsten-forhandlingene (Osloavtalen) med UD, før hun tok hun master i Diplomatic Studies i London og videreutdannelse i Organisational Leadership i Oxford. Anne hadde et spesielt hjerte for de svake og de usynlige og hadde dem i fokus da hun begynte å jobbe med bistand. Et kjært prosjekt for henne var å integrere barnerettigheter i skoler i Mombasa, Kenya, og hun ble daglig leder i bistandsorganisasjonen Star of Hope. Anne kunne sjonglere fem-seks språk uten problemer. Kunst og kultur betydde mye for henne, og hun hadde utallige kunst- og konsertopplevelser gjennom livet. Hun var sosialt engasjert og befattet seg med arbeid både i grendelag, FAU og den lokale Frivillighetssentralen. Hun hadde et stort kontaktnett og en god vennekrets som fulgte henne gjennom livet. Senere i livet ble hun rammet av sterke, kroniske smerter som krevde runder med rehabilitering. Hun fortsatte likevel å engasjere seg og jobbet frivillig på et sykehjem i nærheten. Hun hadde også stor glede av å synge i kor, i Vestby korforening. Anne var veldig glad i sin familie og følte seg heldig som hadde hatt mannen ved sin side som en god støttespiller store deler av livet. I Ole Petter fant hun en mann som skjønte hvordan hun tenkte, var hun brant for, hva hun trodde på og som støttet henne i alt hun gjorde. Datteren var hun umåtelig stolt av, spesielt for den robustheten og klokskapen hun utviste da det var tøffe tak. Umistelige, unike, uerstattelige Anne valgte å forlate oss i høst, 50 år gammel, og familie og venner sitter igjen med et utrolig savn.

Kjære Anne, nå er det jul. Tenk det! Det er jul, Anne! Julen er en tid for refleksjon, takknemlighet, minner, samvær og glede. Og i disse dager, minnes jeg deg. Min skjønne venninne, som jeg fortsatt er så forferdelig glad i. Du et fortsatt så levende i mitt minne, og jeg har ikke helt klart å slippe deg ennå. Fordi jeg husker alt, Anne. Alle samtaler, alle spørsmål, tanker om vanskelige ting, undringer om spørsmål umulige å besvare... jeg har siden 2012 gjennomgått en helt vanvittig omveltning i eget liv. Alt jeg trodde var forankret i mitt livs evighet, forvitret og ble borte. Men du var der, som en av de nye, sterke, vakre menneskene som så meg, løftet meg opp og bar meg gjennom dette tunge og vanskelige. Og jeg bar deg. Vi delte dette til en viss grad. Du var en del av dette nye, gode, håpefulle livet. Jeg har vært så forferdelig glad i deg, Anne. Du var en av de man bare hører om,; en av de man treffer og som ved dette første møtet, allerede er en gammrl, god venn som man kjenner, på sjelenivå. Jeg skrev noe som jeg hadde ønsket å synge for deg, men nå får det bli med teksten. Sangen heter Buen, og handler om det som er igjen når noen forsvinner, som pleide å være der. Det er en tekst om tomrommet. «Du er buen i håndleddet, Du er buen. Når jeg stryker håret bort fra pannen er du buen. Er avstanden mellom fingre. Du er stillheten i sangene jeg synger. Du er roen. Du er minnet, ensomhet i gleden. Hukommelsen i ekkoet av mine skritt om natten. Du er det kjente. I alt det som er fremmed er du det kjente. En hvisken i støvet. Et pust som dagen glemte. En fjær som falt til jorden. Den uåpnede morgen. Jeg savner deg.

Takk Anne for den flotte sprudlende personen du var ❤️tross dine smerter mm så så du /og vi hverandre når vi hadde det vondt på korøving og støttet oss t hverandr og fikk gode tilbakemeldinger. Fine turer fikk vi også selv om jeg i ettertid tenker en del på hvorfor kirkegården uken før du ble «borte». Savner deg ved siden av meg i kirken 23.12 som den korvenn ++ du var mm pga felles problem mm Så synd vi ikke sammen kunne hjelpe hverandre❤️Jeg trodde jeg hadde mer å gi deg ❤️Sorry .Håper du har fått ro og fred ❤️sender masse ❤️Til din famile. Takk for alt Anne

❤️

Anne du var så full av liv. Du var et fyrverkeri . Du betydde så mye for så mange. Jeg vil minnes deg med et smil❤️

Det er nesten 30 år siden vi traff hverandre i korridoren på Sciences Po i Aix. Vi skulle ta muntlig opptakseksamen. Jeg var så nervøs at jeg kastet opp. Du var rolig og taklet det heller med ablegøyer. Heldigvis kom vi inn begge to for det var begynnelsen på et langt og godt vennskap og en nærhet som alltid var der selv i perioder hvor vi ikke så hverandre. I dag er en tung dag. Vi som deltar i begravelsen deler sorgen over et liv som har gått tapt Du var så sterk og tapper, men måtte tåle alt for mye. En dag før sommeren sa du til meg: "Hver gang jeg reiser meg blir jeg slått ned i bakken igjen. Hvor mye skal ett menneske tåle" Så en dag ble byrden for tung å bære og vi mistet vår umistelige Anne. Men jeg lettet over at Anne ble funnet. På en merkelig måte hjelper det å vite at hun lever videre i så mange hjerter. Hennes lys er slukket men hennes liv er IKKE tapt. Anne levde skikkelig. Hun levde aldri bare litt. Hun var fullstendig uredd. Hun var et fyrverkeri! Jeg vil heller FEIRE dette fantastiske mennesket. Anne tørstet etter kunnskap og listen over utmerkelser er lang: Hun studerte fransk i Genève, fullførte studiet i Aix på tross av at hun måtte avbryte halvveis på grunn av sykdom, dro til Spania og lærte seg spansk, hun dro til London og sikret seg en grad i diplomatiske studier, jobbet med Midtøsten-forhandlingene, lærte seg arabisk og ikke minst fikk hun topp skussmål fra studiene i Oxford.   ... men det er ikke DET som betyr noe. Selvsagt skal vi være stolte av alt hun oppnådde. Men det som EGENTLIG betyr noe er at Anne var tvers igjennom godt menneske. Et av de beste jeg noensinne har kjent. Proppfull av medlidenhet, forståelse og varme. Hun spredte glede og omsorg og kjærlighet seg i et omfang og med en intensitet som langt overgår det andre klarer på dobbelt så mange år. Kjære Ole Petter - Ord blir så fattige nå. Det var ikke slik det skulle bli. Du vet selv hvor uendelig Anne var i deg og Kamilla. Det trenger jeg ikke å si. Det du kanskje ikke vet like godt er hvor glad jeg og andre nær Anne var og er for at det var deg hun fant den store kjærlig heten med. Takk for det fantastiske mennesket du er og for alt du var for Anne. Selv om ingenting noen gang blir helt som før håper jeg du vil finne en ro og en trygghet i den kjernen du bærer i deg. Kamilla vil trenge deg enda mer enn før. Kjære Kamilla, ingen mor har noen gang elsket sitt barn mer enn Anne elsket deg. Du betydde alt for henne. Tomrommet og sorgen etter henne vil nok være veldig tunge, men jeg håper at du mer og mer vil kjenne at du bærer med deg essensen av Anne i kropp og sjel - alt hun sto for, all latter, all glede og all kjærlighet hun øste over deg. Kjenn på det og vit at det er en uendelig styrke du kan bære med deg resten av livet selv om hennes kjød har forlatt oss. Det er en unik styrke. Til dere som er rundt de nærmeste sørgende: ta vare på dem. Lytt. Be dem ut på tur - kaffe - middag. Ikke slutt å spørre selv om de ikke orker og takker nei 9 av 10 ganger. Dere må få bearbeide sorgen i eget tempo. Men vi er her. Jeg skal forsone meg med denne tragedien. Jeg skal forsone meg med savnet og tanken på det som kunne vært. Jeg skal forsone meg med det jeg kunne gjort men ikke gjorde. Trøsten vil alltid være alle de fine øyeblikkene vi har delt og viten om at Anne endelig har funnet fred. Jeg vil alltid savne deg. Du vil alltid være i min sjel.  Takk - Anne - for at jeg ble velsignet med ditt vennskap.

Anne kom i arbeidspraksis til Solborg for et par år siden. Med sitt fantastiske vesen vant hun fort alles hjerter. Med sitt vakre smil, gode latter, gode klemmer og sin raushet. Hun var en god lytter, forsto fort alle og SÅ alle! Både ansatte og beboere på sykehjemmet. Etter arbeidspraksis og hun begynte på jobb i Oslo ble hun besøksvenn og kom ofte på besøk. Hun var en av oss, hun hørte til. Da hun i år måtte slutte på jobben i Oslo kom hun tilbake, og vi la planer for tida fremover. Hun var på besøk fredagen før hun ble borte, hun var tydelig sliten og lei seg. Men ikke ante vi at det skulle bli siste gang.... Anne vil alltid være med oss. Vi føler sorg og vemod over Annes bortgang, men også takknemlighet over av å fått bli kjent med dette unike, varme mennesket. Vi snakker om Anne, vi tenker på Kamilla og Ole. - Vi andre kan aldri forstå hvilken sorg dere er i. Den tomheten dere føler. Vi ønsker dere alt godt videre i livet. Hvil i fred, verdens beste Anne. Fra alle på avdeling 3 på Solborg ved Grethe Helgestad.

Hvil i fred.

Kjære Anne. Du var en fantastisk dame som spredde glede rundt deg. Takk for at du var der å hørte på med når jeg hadde en tung tid. Og du var en av mine grunner til at jeg gledet meg til å dra på korøvelser. Du vil bli dypt savnet. Men håper du får en smertefri evighet i himmelen sammen med alle englene som er der oppe.