Takk Tore for gode minner jeg har fra deg helt siden jeg var liten. En snill og omtenksom fetter, vi kom godt overens selv om jeg er mye yngre. Jeg vil alltid huske din gode latter , din logne stemme, men også din bestemthet.
Det er leit at dine siste år skulle bli så mye sykdom og smerte.
Mine tanker går også til Anne-Kirsti og jentene dine.
Hvil i fred Tore
Hei Onkel tusen takk for alle gode minne og tiden du tok med meg og Victoria vi kommer altid ha den de gode minnene fra deg og tante og våre beste kusiner som vi elsker når vi var hos dere.
Kjære familie.
La meg dele noen ord med dere om min kjære bror og forholdet oss imellom.
Familiemedlemmer er som stjerner. Du ser dem ikke alltid, men du vet at de er der alltid.
Tore var en slik stjerne for meg. Han var mitt store forbilde i oppveksten, og min beste venn som voksen. Selv om det var fire års forskjell mellom oss, og det var stor forskjell i før- og tidlig tenåringsår, hadde vi et nært vennskap fra barndommen av. Vi kranglet vel litt og hadde meningsforskjeller som brødre flest, men jeg kan ikke huske noen gang å ha en langtvarende uenighet som ikke ble løst.
Vi hadde mange av de samme interessene. Vi spilte begge Shadow-musikk i The Tremblers, koste oss med platene vi kjøpte hos fru Saastad i Kongens gate og musikkprogrammene fra Radio Lux, spilte fotball for samme klubb (MFK, selvsagt), og vi følte oss hjemme i naturen. Uten TV å ty til i særlig grad fant vi underholdning i bordspill, radio, hørespill og ikke minst den ukentlige Filmavisa på Park Kino. Utallige vandringer sammen i skogsområdene rundt Vansjø, Molbekk og Alby skapte et livsvarig grunnlag for min naturglede og velvære i friluftsliv.
Selv om den geografiske distansen mellom oss ble stor etter at jeg flyttet til USA, holdt vi god kontakt gjennom alle disse årene: først med kasettlydbånd, og senere via telefon, internett og gjensidige visitter på begge sider av Atlanteren. Mitt siste og varige minne ble til da jeg fikk anledning til å tilbringe tre uker sammen med ham for bare noen måneder siden. Lange samtaler med rullestolen i naboskapet rundt omkring på Kallum, TV, fotball, og til og med julenisse-besøk oppe i det hele! Selv om han var veldig og synlig fortvilet over den sviktende helsen, var det ikke lang vei mellom tårene og smilet og latteren.
Tore led mye vondt de siste årene, med hjerteproblemer, ryggsmerter, sukkersyke og infeksjoner, men han kjempet tappert tilbake og møtte alle utfordringene med sin kjære Anne-Kirsti, Beate, Marianne og resten av familien ved hans side inntil forståelig nok kreftene tok slutt. Gjennom hans adferd og handlinger står han fram som en familiekjær ektefelle, far, bror, morfar og venn for alle rundt ham. Må han få hvile i fred med trygghet og visshet om at han har gitt oss en rik kilde til inspirasjon om et godt liv. Vi lyser fred over hans minne.
Øivind.
️varmeste klemmer til dere alle️
Det ble en mørk dag da vi fikk melding om Tores bortgang. Vi hadde lenge følt med deg i din kamp for å bli frisk. Vi var alle forberedt på en trist utgang, men likevel kom det hele så brått.
Minnene om deg vil bli stående. Vi vil savne ditt vennskap, ditt smil og ditt gode humør. Du var en markant person, staut og alltid til å stole på. Du var kunnskapsrik og høyt respektert som lærer både av dine kollegaer, og ikke minst av dine elever. Du satte grenser og var bestemt, men ga elevene dine tillit og omsorg, ikke minst de som trengte ekstra støtte.
Du hadde mange interesser: dyr, natur, blomster, hagen og ikke minst musikken. Du var som et levende musikkleksikon. Mest av alt elsket du gladmusikk fra 50- og 60-tallet. Dette var musikk som passet din person.
Det blir et stort tomrom etter deg, og våre tanker går spesielt til Anne Kirsti og jentene dine som du betydde så mye for.
Som dine nære venner vil vi takke deg for alt vi fikk oppleve sammen med deg: utallige ferieturer i inn- og utland, hytteturer, men også friluftsopplevelser og vanlige hverdager.
Vi vil alltid minnes deg!
Hilsen Anne Grete og Alf
Til min kjære onkel. Vil så takke deg for alle våre fine eventyr sammen. Fra hytte tur til plukke jordbær i hagen din og skremme kråkene vekk fra kirsebær treet. Du lærte oss mye og hadde mange gode stunder inne på Elvis rommet ditt og i kjelleren med fiskene. Du var far til to nydelig jenter som er våres beste kusiner og du var som en far til meg og Antonio også. Det gjorde vondt og tårene trillet når vi fikk beskjeden. Uff, kjøre onkel du er savnet høyt av konen din, døtrene og barnebarna og oss. Du er i fred og uten smerte, og vi tar tankene til gode for det. Sov godt, kjære onkel og hvil i fred høyt der oppe i himmelen. Stor klem fra Victoria, Antonio og vår familie.
️❤️❤️
Kjære, fine pappa*n vår.
At du ikke er her lenger er så uvirkelig. Vi ser deg fortsatt for oss, sittende i stolen hjemme i stua og sier «Hei, jenta mi» mens du lyste opp når vi kom innom.
Selv om tapet av deg pappa ikke kom helt uventet, kan ingen forberede seg på den tomheten som kommer snikende når noen dør. På tross av sorgen føler vi at det er viktig at vi minnes deg i glede, for det er nettopp slik vi kan forstå verdien av livet.
Du var alltid så stolt av oss barna pappa. Vi var virkelig dine øyenstener. Det at du var glad i oss var vi aldri i tvil om. Vi var dine viktigste personer i livet. Hadde vi det bra, hadde du det bra også. Våre gleder, ble dine gleder. Våre sorger ble dine sorger. Våre tårer ble dine tårer. Vi fulgte jo så og si i dine spor også - vi ble begge lærere. Og det er det ingen av oss som har angret på. Takk kjære pappa, for at du overførte gleden ved å være sammen med barn, se gleden i de nære ting, utforske og være nysgjerrig på livet. Det var noe du holdt fast ved, helt inn til det siste.
Mamma og deg - kjærestepar fra deres pure ungdom. Det blir hardt for mamma nå. Uten deg. Det blir tomt. Det var jo tiden fremover nå, dere skulle dele og bruke til å reise og kose der. Du fikk jo for noen år siden også smaken på det å tilbringe noen av vinter-ukene i Spania, på samme sted som mormor brukte å være. Men, den siste tiden din ble dessverre annerledes. Mye av pensjonisttiden ble isteden fylt med sykdom, redsel og smerte. Du hadde det så fryktelig tungt og vondt de siste årene av livet ditt pappa, og spesielt det aller siste året. Vi så på nært hold all smerten og redselen i øynene dine. Ut og inn på sykehus. Redselen for ikke å komme hjem igjen til oss barna, barnebarna og mamma når du ble hentet i sykebil. Nåler som måtte stikke deg. Nåler som ikke traff der den skulle. Hjertet ditt som gang på gang på gang fikk gjennomgå. Vi så din oppgitthet. Din smerte. Din redsel. Mamma var hos deg hele tiden, trøstet deg, kjeftet på deg, strøk deg, maste på deg. Elsket deg. Vi barna forsøkte på best mulig måte å oppmuntre deg så godt vi kunne. Forsøkte å få deg til å trene og bli sterkere. Forsøkte å få deg til å se fremover slik at du skulle se lys i den mørke tunellen også denne gangen..... Du var sterk og tapper, holdt fast i livet til tross for sykdommen, smerten og ikke minst redselen for å reise i fra oss.
Vi tar frem bilder nå pappa. Både de som er tatt med kamera, og de som har festet seg som bilder i sinnet. Minner. Bilder som bare er der. Nyere bilder og eldre bilder. Bilder fra vi var små. Bilder fra da Henrik, Magnus, Krstoffer og Jens var små. Det er godt å se tilbake på alle turene vi har hatt sammen. Alle hytteturene til hytta på Torpo. Først den minste hytta du kan kan tenke deg på Bjørnestølen, senere hytta på Raubrekk som vi også ble veldig glade i. På Bjørnestølen var det ofte oss fire. To små rom, uten vann og strøm. Men, du verden så fint vi hadde det. Lange skiturer til Syningen og Grytingen. Mamma lå ofte i teten i skisporet, mens du og vi barna lå bak og tok det mer med ro, mens vi utforsket skyformasjoner, snøformasjoner, sportegn, fugleliv og naturen rundt oss. Kveldsturer i måneskinn på skareføre. Påskeegg. Påskekrim på radioen. Monopol, Yatzy og kortspill på kveldene. Solveggen. Snøhuler og snøhester.
Vi ser på bilder fra da du og mamma ble besteforeldre. For en lykke. Og så heldige vi har vært! Dere har alltid elsket å ha barnebarna rundt dere, og de har alltid elsket å være med dere. Det ble skolebesøk til din kjære arbeidsplass på Reier skole, på klasserommet ditt med tegning og kos, lek og sport i gymsalen og lesestunder. Det ble også mange kanoturer, sykkelturer, liljekonvallnturer, fisketurer, blåbærturer og ikke minst bare det «å være-sammen-turer».
Hver påske var ungene så heldige å få bli med dere opp på hytta på Raubrekk. Der var det påskerebus, påskerenn, rømmegrøt, eventyrlesing i godstolen eller oppe i «Grotta», grilling, lek og gode samtaler. Vi tror ingen i hele verden har hatt så fine besteforeldre som deg og mamma. Dere tok til og med gutta med til onkel Øivind og tante Phyllis i Florida. Tre uker med dem hver. Og der kledde dere gutta likt - i tilfelle den ene skulle komme bort - så visste du og mamma hva dem hadde på seg av klær, og det var lettere å lete.
Vi ser på bilder fra årlige turer til Liseberg, som det er blitt mange av. Grytidlig avreise og sen hjemkomst. Først for oss barna, senere med barnebarna. Da dro dere to ganger hvert år. En gang med Henrik og Magnus, og en gang med Kristoffer og Jens. Det måtte jo ikke gjøres forskjell.
Vi ser også på bilder som vitner om lykke og late sommerdager. Fra vår egen barndom, ofte i Rørvikbukta i Larkollen, der vi hadde vårt eget lille sommerparadis og den lille båten vår. Vi ser på sommerbilder fra guttenes oppvekst, der sommerminnene er mange fra den faste «kroken vår» på Heyerdahlstranda på Jeløya. Hver dag, hele sommeren møttes vi der. Hele familien, store og små, koste oss med strandlivet. Leste, fiska krabber, gravde i sanda, lærte å svømme, spiste, badet, dykket, svømte ut til flåten.
Det er godt p ta frem bildene nå pappa. Det er godt å minnes. Det er så mange gode minner. Disse minnene vil alltid ha et eget rom i hjertene våre. Disse kan vi ta frem når det røyner på og dagen virker trist og grå. Det er alle de gode minnene som får frem smilet fra munnen i denne tungen tiden nå pappa. Men, det er også godt å gråte pappa. Det er så trist nå, pappa. Det er så trist at du ikke er her lenger. Det er så trist å ikke kunne klemme deg lenger, høre latteren din og stemmen din, og høre de fine ordene: «glad i deg, jenta mi». Det er så trist og uvirkelig pappa, at vi aldri, aldri mer skal få se deg igjen.
Vi elsker deg pappa <3
Mine varmeste tanker til dere alle.